Syttende mai er for mange en kilde til refleksjon. Man stopper opp litt og tenker over hvor heldige vi tross alt er her til lands og hvor fremsynte de unge menn av borgerskapet som møttes på Eidsvold våren 1814 faktisk var. Arven fra Eidsvold er viktig for oss Nordmenn selv om mange etterhvert synes distansert fra den mellom iskremen, barnetoget, gassballongene og russens ablegøyer. Disse menn i tyveårene ga oss en av verdens mest progressive forfatninger i sin samtid, en forfatning som har stått seg i snart 200 år.
Jeg skal ikke dvele så mye ved Grunnloven, som overskriften antyder er mitt tema pressen. Dog er der en link til Grunnloven her. Grunnloven knesatte maktfordelingsprinsippet, vi fikk en tredeling og dermed tre statsmakter. Den lovgivende, den utøvende og den dømmende. Etterhvert fikk vi en forestilling om pressen som den fjerde statsmakt. Dette med utgangspunkt i Grunnlovens §100 som sa at «Trykkefrihet bør finne sted». Man grunnlovsfestet ytringsfrihet. Dette ble etterhvert tatt til inntekt for at en kritisk presse hadde et særskilt vern og en særskilt rolle i å gå makten nærmere etter i sømmene. Derav forestillinger om kildevern og lignende.
Et levende demokrati trenger en kritisk og oppegående presse. Ikke bare fordi pressen selv driver gravende journalistikk, men også fordi pressen i større og større grad har blitt premissleverandør i samfunnsdebatten og også er arena for den samme. Flere fulgte Holmgang enn Odelstingsdebatter, flere leser innleggspalter i lokalavisene enn partiprogrammer. Dette gir pressen betydelig makt. Med makt følger som regel også ansvar. Pressen synes ikke i nevneverdig grad å ta sitt ansvar alvorlig.
En drøy påstand? Jeg erter muligens på meg mine venner i pressen her så la meg utdype hva jeg mener. Nettavisene har anledning til å åpne for debatt under nyhetsartiklene sine og annet stoff. De ønsker som regel debatt da det gir mer trafikk og flere klikk, hvilket gir dem mer annonseinntekter. Derfor kan man diskutere alt fra hvem som filmet i siste toppseriekamp til hvem som skal ut i neste episode av Paradise hotel. Der synes ikke å være grenser for hva man kan åpne for debatt i norske nettaviser. Med et par unntak. Man kan for guds skyld ikke diskutere innvandring eller Islam. Enhver artikkel som på noe som helst vis tangerer emnene er ettertrykkelig og ugjenkallelig stengt for debatt. Selv der artikkelen er omtale av en forsker som tar til orde for debatt om hvorvidt dagens innvandringspolitikk er bærekraftig stenger man muligheten for debatt under.
Nu vil pressen alltid forsvare seg med at de ikke har trykkeplikt. Selv om vi har ytringsfrihet er det ikke deres oppgave å være en såpekasse gud og hvermann kan klatre opp på for å få utløp for sine mer eller mindre velfunderte betraktninger om hva det enn måtte være. Dette er sant. Gudene skal vite at man ser mye rart i slike debatter der de faktisk tillates. Nu skyldes nok det ikke minst at der gjerne tillates å ytre seg anonymt. Utrolig hvor mye mindre filtrert en ytring er om den fremsettes av et nick enn en identifiserbar person. Verdt å merke seg er at Grunnloven aldri har knesatt en rett til å ytre seg anonymt. Den mulighten gir preseen folk som et utslag av latskap og fordi de vil ha mest mulig innlegg. Dog med unntak for nettopp de to emnene som erfaringsmessig engasjerer mest, innvandring og islam.
Hvorfor er det et svik at pressen ikke tillater debatt om emnene? Vi opplever i vår samtid en massiv folkevandring mot vestens liberale demokratier fra land og kulturkretser uten vår historiske ballast og respekt for de verdier vi feirer nettopp i dag. Siste tiåret har der ankommet over en halv million nye landsmenn til Norge. Ikke siden svartedauden har vi sett en mer dramatisk endring av landets demografi. Dette skjer uten at noen har spurt folket om vi faktisk ønsker det. Dette skjer uten at vi faktisk vet hva vi holder på med. Det vi vet er at i følge statistisk sentralbyrå vil etniske Nordmenn være i mindretall i Oslo innen 2026 hvis man legger til grunn en lineær utvikling, realistisk sett vil det skje før. Allerede i vår levetid vil etniske Nordmenn være i mindretall i Norge. Vil dette påvirke Oslosamfunnet? Vil dette påvirke Norge? Bør vi legge noen føringer for å sikre at utviklingen er bærekraftig? Fuglan veit, Norsk presse synes bare debatten er ubehagelig og vil ikke at den skal finne sted.
Samtidig skjer det en større debatt ute i Europa om utfordringene som kommer på grunn av et politisert Islam. Utfordringer som en rekke muslimske stater også strir med og som har ført til unntakstilstandslignede tilstander i land som Algerie, Egypt etc. Hvor de herskende moderate muslimene frykter for fremveksten av et politisert Islam som står fascismen nært. I menneskerettighetenes hjemland, Frankrike, har dette avstedkommet megen debatt, og de er nu på vei mot et lovforbud mot å bære plagg som uttrykk for Islamisme som eksempelvis hijab og niqab. I Belgia er det allerede vedtatt. Forbud er iverksatt også i en rekke muslimske land. Her hjemme på berget skyver vi debatten under teppet som rasistisk og nekter debatt, som om det å bekjenne seg til en politisk ideologi som stalinisme, nazisme eller islamofascisme hadde noe med genetikk å gjøre. Man kan undres over hvem som egentlig er rasister.
Nu vil media hevde at de tillater et ordskifte da, og tidvis slipper de noen meningsmotstandere til for å krangle slik at de får litt seertall eller lyttere. Eksempelvis er SOS Rasisme en mediayndling som er ettertraktet som representant for de moderate og mer politisk korrekte iblant oss. Hvordan Maoistene og Stalinistene som kuppet SOS Rasisme i 1993 og som nu er under etterforskning for medlemsjuks og grovt bedrageri av tilskuddsmidler fra staten, har klart å selge seg inn som moderate og representative til et samlet Norsk pressekorps med unntak av Dagens Næringsliv er vel en av de større gåter siden konseptet jomfrufødsel først ble lansert. Uansett, googler man «SOS Rasisme» får man 134 000 treff, googler man eksempelvis «Human Etisk Forbund» får man 34 500 treff, så det lønner seg tydeligvis å være mediayndling.
Det kan ihvertfall synes som om media synes hvermansens meninger er besværlige og upassende. I den grad debatt overhodet skal tillates velger man å manipulere debatten ved å gi større rom til avleggere av sekten AKPml enn majoriteten av befolkningen. Dog struper man jo ikke debatten helt av den grunn. Debatten finner uansett sted på ulike nettfora og over matpakkene i lunsjen. Ordskiftet blir ikke nødvendigvis mer reflektert og opplysende av det, snarere tvert i mot. Hva mere er, om media ikke evner å være tilstede i de viktigste ordskiftene i vår tid, så blir media mer og mer irrellevant. Opplagstallene kan tyde på at det ikke er en vinneroppskrift. Når det er sagt kommer ihvertfall ikke jeg til å savne et politisk korrekt media som er mer opptatt av siste krangel i Farmen enn fremtiden til våre barn.
mandag 17. mai 2010
mandag 1. mars 2010
Om hodeplagg og feighet.
FrP fikk i forrige uke nok en gang oppmerksomhet om yndlingsemnet sitt, islam. Partiets leder, Siv Jensen, tok i sin tale til partiets landsstyre til orde for et forbud mot heldekkende hodeplagg som burka og niqab i det offentlige rom. I debatten som har fulgt i etterkant har forbudskravet blitt utvidet til også å gjelde hijab, ihvertfall i skoler.
Burka er et kulturelt plagg uten forankring i islam. Niqab er heller ikke et plagg forankret i koranen. Hva hijab angår er det et moderne plagg som ikke heller har noen forankring i koranen. Plagget ble skapt av det Muslimske Broderskapet i Egypt på femtitallet og er en politisk uniformering for politisert islam, en politisk retning som har mange likhetstrekk med fascisme og nazisme. Hijab fikk en større utbredelse etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979, og plagget er forbudt i en rekke moderate og sekulære muslimske stater.
Felles for alle plaggene er at de tildekker kvinnen og av mange konservative muslimer anses i tråd med koranens beskrivelser av syndefallet og passusene om at kvinner skal tildekke sin skam. Å tvinge barn til å bære disse er med andre ord en seksualisering av små unger. De skal tildekkes fordi de er sexobjekter. I et samfunn hvor vi har fokus på å la barn være barn, er en seksualisering av barn i førskolealder problematisk selv om de som gjør dette bekjenner seg til en profets lære, som selv fullbyrdet ekteskap med niåringer etter å ha giftet seg med dem når de var seks.
Ikke uventet har utspillet avstedkommet debatt. Noe mer uventet er det at både Ap-nestleder Helga Pedersen og Oslo SV-leder Heikki Holmås har åpnet for å se på et forbud. SV-leder Kristin Halvorsen synes heller ikke jenter i barneskolen bør ha hijab, men mener ikke at forbud nødvendigvis er veien å gå. Befriende er det ihvertfall at politikere på tvers av partigrensene ser på sakens realiteter og ikke går i de vanlige skyttergravene og skriker rasist bare fordi initiativet kommer fra Jensen.
Saken har også ført til splittelse internt i FrP. Partiets utmerkede vara-ordfører i Drammen, Freddy Hoffman, går mot partiets ledelse i saken. For et parti som beskriver seg som liberalister vil aldri inngripen i godtfolks privatssfære skje uten megen støy og debatt.
Til slutt måtte etterhvert politisk ledelse i Arbeiderpartiet mene noe om dette. Spesiellt var det at Statsministeren selv for en gangs skyld åpnet munnen. Normalt sender han jo Jonas Gahr Støre til å mene noe når det tangerer islam, eksempelvis i Muhammedkarikatur-stridene eller for å imøtegå avskyelige uttalelser fra en forstyrret Larviksmann. Som om alt som hadde med Islam å gjøre var et utenrikspolitisk problem, selv når det skjer på Tøyen eller ved Lågen.
Vi har en Statsminister som beskyldes for fraværenhet og for å være konfliktsky av forhenværende medarbeidere. Sjeldent ser vi det mer synlig enn i problemstillinger rundt innvandring og integrering. Når nu Statsministeren for en sjelden gangs skyld faktisk kommer på banen i en vanskelig sak, bekrefter han bare beskyldningene om feighet.
Stoltenberg erkjenner at plaggene er problematiske. Han er åpen for at man kanskje bør forby dem. Men han vil overlate til hver enkelt kommune eller skole å iverksette forbud. Hørte jeg noen si politisk ledelse? Det vi her ser er en Statsminister som vil ha begge deler. Han vil ha støtten fra skeptikerne, men han vil ikke tråkke muslimske mørkemenn på tærne.
Hva blir det faktiske resultatet av Stoltenbergs løsning? Kommuner og skoler med lav andel muslimske innbyggere kan innføre forbud, men hvorfor skulle de? Ikke akkurat som om behovet for et forbud er der når ingen uansett bruker plaggene. I den grad man innfører forbud, vil de som det betyr mye for å kunne påtvinge plaggene andre, uansett bare flytte til en kommune eller skole hvor der ikke er forbud. Kommuner hvor mange bruker plaggene vil man ikke tørre å innføre forbud i. Da det vil kunne medføre opptøyer og ramaskrik. Resultatet vil bli at man i realiteten foretar en etnisk rensing. De problemene man har allerede i dag med høy fremmedkulturell tetthet på noen skoler og ingen på andre, vil bli selvforsterkende med Statsministerens løsning. Vestkantskoler uten innvandrere vil innføre forbud for å slippe innvandrere, østkantskoler med 95 prosent av fremmedkulturell bakgrunn vil ikke tørre å innføre forbud av frykt for rektors liv og helse.
Det hadde vært en ærlig sak om Statsministeren inntok det standpunkt at han ville forsvare individets valgfrihet, selv om det åpenbart her er snakk om at den valgfrihet man i så fall forsvarer er mannens valgfrihet på vegne av kvinnen. Men Statsministeren velger her den mest prinsippløse og ynkeligste veien ut av dilemmaet. Stoltenbergs løsning er ikke en oppskrift på annet enn sterkere segregering. Den er feig, et utslag av unnfallenhet og tjener ham ikke til ære. Nok en gang ser vi at toleransens selvoppnevnte forsvarere lettest tolererer det utålelige.
Burka er et kulturelt plagg uten forankring i islam. Niqab er heller ikke et plagg forankret i koranen. Hva hijab angår er det et moderne plagg som ikke heller har noen forankring i koranen. Plagget ble skapt av det Muslimske Broderskapet i Egypt på femtitallet og er en politisk uniformering for politisert islam, en politisk retning som har mange likhetstrekk med fascisme og nazisme. Hijab fikk en større utbredelse etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979, og plagget er forbudt i en rekke moderate og sekulære muslimske stater.
Felles for alle plaggene er at de tildekker kvinnen og av mange konservative muslimer anses i tråd med koranens beskrivelser av syndefallet og passusene om at kvinner skal tildekke sin skam. Å tvinge barn til å bære disse er med andre ord en seksualisering av små unger. De skal tildekkes fordi de er sexobjekter. I et samfunn hvor vi har fokus på å la barn være barn, er en seksualisering av barn i førskolealder problematisk selv om de som gjør dette bekjenner seg til en profets lære, som selv fullbyrdet ekteskap med niåringer etter å ha giftet seg med dem når de var seks.
Ikke uventet har utspillet avstedkommet debatt. Noe mer uventet er det at både Ap-nestleder Helga Pedersen og Oslo SV-leder Heikki Holmås har åpnet for å se på et forbud. SV-leder Kristin Halvorsen synes heller ikke jenter i barneskolen bør ha hijab, men mener ikke at forbud nødvendigvis er veien å gå. Befriende er det ihvertfall at politikere på tvers av partigrensene ser på sakens realiteter og ikke går i de vanlige skyttergravene og skriker rasist bare fordi initiativet kommer fra Jensen.
Saken har også ført til splittelse internt i FrP. Partiets utmerkede vara-ordfører i Drammen, Freddy Hoffman, går mot partiets ledelse i saken. For et parti som beskriver seg som liberalister vil aldri inngripen i godtfolks privatssfære skje uten megen støy og debatt.
Til slutt måtte etterhvert politisk ledelse i Arbeiderpartiet mene noe om dette. Spesiellt var det at Statsministeren selv for en gangs skyld åpnet munnen. Normalt sender han jo Jonas Gahr Støre til å mene noe når det tangerer islam, eksempelvis i Muhammedkarikatur-stridene eller for å imøtegå avskyelige uttalelser fra en forstyrret Larviksmann. Som om alt som hadde med Islam å gjøre var et utenrikspolitisk problem, selv når det skjer på Tøyen eller ved Lågen.
Vi har en Statsminister som beskyldes for fraværenhet og for å være konfliktsky av forhenværende medarbeidere. Sjeldent ser vi det mer synlig enn i problemstillinger rundt innvandring og integrering. Når nu Statsministeren for en sjelden gangs skyld faktisk kommer på banen i en vanskelig sak, bekrefter han bare beskyldningene om feighet.
Stoltenberg erkjenner at plaggene er problematiske. Han er åpen for at man kanskje bør forby dem. Men han vil overlate til hver enkelt kommune eller skole å iverksette forbud. Hørte jeg noen si politisk ledelse? Det vi her ser er en Statsminister som vil ha begge deler. Han vil ha støtten fra skeptikerne, men han vil ikke tråkke muslimske mørkemenn på tærne.
Hva blir det faktiske resultatet av Stoltenbergs løsning? Kommuner og skoler med lav andel muslimske innbyggere kan innføre forbud, men hvorfor skulle de? Ikke akkurat som om behovet for et forbud er der når ingen uansett bruker plaggene. I den grad man innfører forbud, vil de som det betyr mye for å kunne påtvinge plaggene andre, uansett bare flytte til en kommune eller skole hvor der ikke er forbud. Kommuner hvor mange bruker plaggene vil man ikke tørre å innføre forbud i. Da det vil kunne medføre opptøyer og ramaskrik. Resultatet vil bli at man i realiteten foretar en etnisk rensing. De problemene man har allerede i dag med høy fremmedkulturell tetthet på noen skoler og ingen på andre, vil bli selvforsterkende med Statsministerens løsning. Vestkantskoler uten innvandrere vil innføre forbud for å slippe innvandrere, østkantskoler med 95 prosent av fremmedkulturell bakgrunn vil ikke tørre å innføre forbud av frykt for rektors liv og helse.
Det hadde vært en ærlig sak om Statsministeren inntok det standpunkt at han ville forsvare individets valgfrihet, selv om det åpenbart her er snakk om at den valgfrihet man i så fall forsvarer er mannens valgfrihet på vegne av kvinnen. Men Statsministeren velger her den mest prinsippløse og ynkeligste veien ut av dilemmaet. Stoltenbergs løsning er ikke en oppskrift på annet enn sterkere segregering. Den er feig, et utslag av unnfallenhet og tjener ham ikke til ære. Nok en gang ser vi at toleransens selvoppnevnte forsvarere lettest tolererer det utålelige.
lørdag 21. november 2009
Om audioter og andre idioter.
Undertegnede er nok petrofil. Mens mange bare ser på bil som et fremkomstmiddel og en nødvendig utgiftspost, kan jeg ta meg i å bli betatt av god design og få halverotiske opplevelser av rasekatter produsert i Lombardiet i Nord-Italia eller på utvalgte steder i Tyskland og på de Britiske øyer. Favoritten av mer oppnåelige merker har alltid vært Alfa Romeo. Mens andre velger bil ut i fra rasjonelle betraktninger som driftsikkerhet og økonomi, har jeg blitt verliebt og er dømt til et evig ulykkelig kjærlighetsforhold til dette noe obskure Italienske merket sett med Norske øyne.
Som petrofil er jeg nok litt over gjennomsnittet oppmerksom på andre biler i trafikken. Alfa-førere hilser til andre Alfistaer i trafikken, og det er ikke så mange av oss. Jeg bor selv rett vest for Oslo i det området av landet hvor tettheten av oss er størst, men er opprinnelig en enkel gutt fra langt nord for folkeskikken. Sist jeg satte meg bak rattet og kjørte fra Bærum og opp til slektas hjemstavn på yttersiden av Vesterålen møtte jeg fire Alfaer på turen, alle hilste selvfølgelig som medsammensvorne i landeveiens frimureri som eierskap i en Alfa Romeo er.
En petrofil oppholder seg av åpenbare grunner mer i bil enn nødvendig og skjeler alltid til andre bilmerker og sjåførenes atferd. Det er nu en gang slik at selv om man mener å ha funnet drømmekvinnen så slutter man jo ikke helt å se på jenter. Det er selvfølgelig livsfarlig å generalisere, men man kan ofte se endel mønstre og ha mer eller mindre velfunderte belegg for å hevde ting om eiere av enkelte merker.
Som sagt bor jeg litt vest for Oslo og i den delen av landet hvor såkalte prestisjemerker er sterkest representert. Med en Ferrari, Maserati og Bentley forhandler rett borti veien og sjeldent mye klassikere som luftes på søndagene er jackpot-gevinsten i Lotto forlengst bortdisponert i undertegnedes dagdrømmer.
Da jeg periodisk har brukt bil til og fra jobb her har jeg sett noen påfallende mønster dog, som også lar seg bekrefte statistisk. Menn pluss minus førti i tyske statusbiler eier ikke trafikkultur og opptrer ofte bøllete. Her kaller vi dem bare audioter. Du kan se dem komme i sladrespeilet i rushtrafikken der de vipper med tåkelysene, henger på hornet, kjører forbi i kollektivfeltet og nødbremser foran vedkommende de kjørte forbi for å "straffe" ham for ikke å ha lagt seg inn før og sluppet dem forbi. Som oftest skal de av på neste avkjøring, og all viraken sparte dem cirka 2 sekunder sammenlignet med om de bare fløt med.
En annen gjenganger er under full stillstand i alle filer under rushet. Mens man står der og smådupper på tomgang med muzak på radioen og seksuelle fantasier om ei på jobb på netthinnen, ser man en skikkelig lekkerbisken av merket Bentley komme sigende på skulderen i 70-80. Et ikke ukjent fenomen etter at en herværende fisker flyttet ut på landet her ute. Har man råd til å kjøpe bil til tre millioner har man saktens råd til å betale boten. Mens andre dødelige etterlever lover og regler etter beste evne utifra respekt for loven, kan de mer velstående av oss bedrive en prising av tiden sin da de synes å være hevet over loven i motsetning til oss. Vi ser det når de trenger å avlegge båtførerprøver, ved byggetillatelser eller i rushtrafikken.
En periode jobbet jeg på Stortinget. Det er parkeringsrestriksjoner rundt selve Stortingsbygningen. Dette dels av sikkerhetshensyn, dels av traffikkale hensyn. Hver morgen i januar sto der en lekker Maserati Spider parkert på baksiden midt i gaten. Et kunstverk med noe av det ypperste man kan frembringe av design og teknologi når bidragsyterne heter Maserati, Pininfarina, Ferrari og Alfa Romeo. Selv er det langt utenfor min rekkevidde å drømme om bil nummer tre i prisklassen over to millioner. Så det forklarer sikkert også hvorfor det aldri falt meg inn å parkere akkurat der, men tok toget til jobb mens jeg ventet lojalt på opprykk til fast plass i Stortingsgarasjen som jo primært er forbeholdt representantene og ikke oss kulier.
Dog sluttet det aldri å forundre meg at Maseratien fikk stå. Dag etter dag. Hadde jeg kommet skranglende med en ti år gammel Alfa hadde jeg nok måttet ty til Tore på Sporet for å lokalisere godbilen ved arbeidsdagens slutt. Med mindre jeg hadde blitt forstyrret når Spesialkommandoen nøytraliserte bombetrusselen. Ikke bare synes der å være en sammenheng mellom respekt for regler, og kjøpekraft. Der synes også å være en sammenheng mellom håndhevelse av regler og kjøpekraft hos overtrederen. Hva mere er, der synes å være en presumsjon om at terrorister ikke har god nok smak til å stjele en Maserati og bruke den som bombe mot nasjonalforsamlingen. Dette forutsetter jo at ikke politiet visste hvem overtrederen var, og så i gjennom fingrene med overtredelsen. Men det er vel ikke spesiellt sansynlig? Vi praktiserer jo likhet for loven her på berget, om enn at noen kanskje er litt likere enn andre?
Nu er ikke dette et nytt fenomen. Jeg ser det stadig her uti Bærum. Politiet besværer seg over at der en patruljebil traffikerer hjem overstadig berusede tenåringer, får de kjeft av foreldrene fordi de har kommet i uniformert bil. Der ungdommen forbryter seg stiller foreldre med advokat og er mer opptatt av å unngå at ungene får noe på rullebladet som kan medføre komplikasjoner når de skal bli børsmeglere eller advokater, enn at de rent faktisk har gjort noe galt.
Russen her ute utstyres med busser og innleide sjåfører og triller rundt i villastrøkene nattestid med disse mobile diskotekene i minst fem samfulle uker. Sjåførene har i tråd med arbeidsmiljøloven hørselsvern og parkerer ofte rett ved oppkjørselen min for å lufte slyngelen i godtfolks hager med fullt trykk på anlegget. Livet i Bærum er helt fortreffelig det. Ingenting er som å høre på dance på 130 decibel hver natt i april og mai for deretter å forville seg ut etter morgenavisen med en have full av ekskrementer og tomgods. Bussene er lett gjenkjennelige og gjengangere. De har sine faste oppstillingsplasser bare et par steinkast unna, da de færreste villaene her ute har plass til en buss i oppkjørselen i en gate hvor en tomt på 600 kvadrat starter på et par millioner.
Ringer man politiet kvier de seg, rett nok har de hjemmel for å stoppe dem og liketil inndra sjåførens førerkort. Men ærlig talt, man kan da ikke gjøre slikt. Man riskerer at foreldrene er partnere i opptil flere av forretningsadvokatfirmaene på Aker Brygge, og før man vet ordet av det stiller de med flere forsvarere enn i NOKAS-saken i hva som i mitt hjemlige Harstad ville ha vært en kurant ileggelse av forelegg.
Politijuristen er jo gjerne selv oppvokst i området og bare ute i fullmektigpraksis før veien til Aker Brygge og partnerskap i Bahr eller Thommesen, Krefting, Greve og Lund skal gås. Det at man dermed bedriver klassejustis får heller bare stå sin prøve. Det at folk i periferien får rulleblad for ting man ignorerer i Bærum skulle da bare mangle. Det er jo Bærum som før på resten av landet skal man tro ordfører Odd Reinsfelt, og det skal man vel. Høyrefolk pleier jo å ha innsikt i verdiskapning og næringskjeder. Det er jo derfor de fleste av dem lever av å selge tjenestene sine til fellesskapet der jeg kommer fra.
Gatene rundt her har alle fartsgrense 40 kilometer i timen. Dette da det er Bærums tettest befolkede område og skoleveier. På kveldstid brukes de av andre petrofile som tester ut bloddopede muskelbiler av typen Nissan Skyline, modifiserte Mitsubishi 3000 GT, BMW M3 og M5, Porsche og ulike andre verstingbiler. De har tydeligvis laget seg en løype hvor de kjører en runde på en 3-4 kilometer og klokker rundetidene. Det er samme bilene som har holdt på siste halvåret og det er organisert da de kan observeres stående på Statoil i Sandvika og klokke hverandre inn og ut når de holder på.
Ingenting er som å sitte på balkongen med et glass og se biler med 400 gamper eller mer prøve å sette fartsrekorder på sløyfa mens de foretar hasardiøse forbikjøringer på sinker som bare ligger en 30-40 over fartsgrensen på ynkelige 40. Ubetalelig er ansiktsutrykkene på folk som skvetter ut av fotgjengeroverganger når godgutta kommer med vrælende turbolyd og dobbeltklutchinger. Jeg trenger ikke dra til Rudskogen, jeg har det rett utenfor stuedøra og jeg er bare 18 minutter fra Karl Johan.
Naboen ringte politiet og klaget da han ikke var særlig begeistret for hva han kalte grassatkjøring. Han mente visst at det ikke lå til rette for gateløp her i strøket da han har unger som går i skole og ferdes tidvis gatelangs om kveldene på vei til eller fra aktiviteter. Ham om det. Uansett så observerte jeg politiet avholde fartskontroll her for noen uker siden. Heldigvis gjorde de dette midt på ettermiddagen når trafikktettheten er så høy at det skal et mirakel til for å oppnå fartsgrensen. Så det løste seg uansett til det beste. Ingen ble tatt. Politiet kan notere at der ikke er trafikkovertredelser å snakke om i området, og slapp å ta ut overtidsmidler ved å gjøre dette på kveldstid, og godgutta som har brukt en mill eller mer på hobbyen sin slapp å finne seg noe annet å gjøre men kan uforstyrret holde på med sitt. Det hadde jo vært for jævlig om en av dem skulle blitt tatt og de hadde blitt fordrevet til å gjøre slikt på lukket bane eller utenfor tettbygde strøk. Da måtte de jo kjørt et stykke før de kunne tatt den helt ut. Nu skal der sies at naboen er ikke helt fornøyd, gledesdreperen!
Sant å si vet jeg ikke helt hva jeg egentlig mener om alt dette. Rett nok er jeg petrofil, men jeg er som sagt også en litt enkel gutt fra landet. Vissheten om at jeg nok aldri vil få råd til alle disse verstingbilene gnager meg. Det gnager meg også at jeg risikerer straff for ting de som har mer penger enn meg slipper unna med. Det gnager meg mindre at jeg neppe hadde kjøpt dem om jeg skulle slumpet til å ha råd. Jeg er mer tilbøyelig til å skaffe meg en eller to halvgamle Alfaer til og gi dem et kjærlig hjem som de fremste uttrykk for ypperlig industridesign og teknologisk innovasjon som jeg synes de er.
Nu er jeg svak for en tidløs Britisk dame også da. Selv om Maserati Quatroporte er noe av det vakreste som er laget i segmentet sportslimousin som er tilgjengelig med sin 4.7 liters V10 som yter 430 hester er jeg muligens hakket svakere for Jaguars XJR med sin kompressorladete 4.2 liter og 394 hester. Jaguaren er da også en million billigere enn sin Italienske konkurent, og hadde jeg hatt 3 millioner frister det mer med en jaguar og et staselig hus i vakre Vesterålen enn en Maserati og en hybel i Bærum.
Britene er kanskje ikke like innovative som Italienerne, men de har litt mer fartstid på satt eleganse, og XJR er en ulv i fåreklær, eller i det minste i ulastelig antrekk. Kun kjennere skiller den fra ordinære XJ som kun yter puslete 237 hester og deromkring, men XJR flytter de godt over to tonnene fra null til hundre på rett i overkant av 5 sekunder med automatkasse.
Jeg så en slik i ettermiddag under min daglige spasertur ned til Slependenrenna. Det vil si, jeg hørte den først der den vrengte seg rundt svingen i 40 sonen øverst i Slependveien. Den har en høyst karakteristisk lyd på høyt turtall på grunn av sitt volum og sin kompressor. Følgelig påkalte den min oppmerkssomhet, og ikke helt unge Steinsvik fikk ståpels av avundssjuke og fryd der den halset helt ut på registeret ned Slependveien. Der er undertegnede selv yderst påpasselig med farten da Alfaen lett kan knuses selv under fartsgrensen, da enhver bil med stivt sportsunderstell opplever å bunne i fartsdemperen konstruert i Helvete nederst i bakken.
Designet på en Jaguar XJR? Utenomjordisk! Prisen på en Jaguar XJR? Uoppnåelig! Lyden av en Jaguar XJR på høyt turtall? Ubeskrivelig! Lyden av en Jaguar XJR knele i en fartsdump i over tre ganger fartsgrensen i en 40 sone? Ubetalelig!
Som petrofil er jeg nok litt over gjennomsnittet oppmerksom på andre biler i trafikken. Alfa-førere hilser til andre Alfistaer i trafikken, og det er ikke så mange av oss. Jeg bor selv rett vest for Oslo i det området av landet hvor tettheten av oss er størst, men er opprinnelig en enkel gutt fra langt nord for folkeskikken. Sist jeg satte meg bak rattet og kjørte fra Bærum og opp til slektas hjemstavn på yttersiden av Vesterålen møtte jeg fire Alfaer på turen, alle hilste selvfølgelig som medsammensvorne i landeveiens frimureri som eierskap i en Alfa Romeo er.
En petrofil oppholder seg av åpenbare grunner mer i bil enn nødvendig og skjeler alltid til andre bilmerker og sjåførenes atferd. Det er nu en gang slik at selv om man mener å ha funnet drømmekvinnen så slutter man jo ikke helt å se på jenter. Det er selvfølgelig livsfarlig å generalisere, men man kan ofte se endel mønstre og ha mer eller mindre velfunderte belegg for å hevde ting om eiere av enkelte merker.
Som sagt bor jeg litt vest for Oslo og i den delen av landet hvor såkalte prestisjemerker er sterkest representert. Med en Ferrari, Maserati og Bentley forhandler rett borti veien og sjeldent mye klassikere som luftes på søndagene er jackpot-gevinsten i Lotto forlengst bortdisponert i undertegnedes dagdrømmer.
Da jeg periodisk har brukt bil til og fra jobb her har jeg sett noen påfallende mønster dog, som også lar seg bekrefte statistisk. Menn pluss minus førti i tyske statusbiler eier ikke trafikkultur og opptrer ofte bøllete. Her kaller vi dem bare audioter. Du kan se dem komme i sladrespeilet i rushtrafikken der de vipper med tåkelysene, henger på hornet, kjører forbi i kollektivfeltet og nødbremser foran vedkommende de kjørte forbi for å "straffe" ham for ikke å ha lagt seg inn før og sluppet dem forbi. Som oftest skal de av på neste avkjøring, og all viraken sparte dem cirka 2 sekunder sammenlignet med om de bare fløt med.
En annen gjenganger er under full stillstand i alle filer under rushet. Mens man står der og smådupper på tomgang med muzak på radioen og seksuelle fantasier om ei på jobb på netthinnen, ser man en skikkelig lekkerbisken av merket Bentley komme sigende på skulderen i 70-80. Et ikke ukjent fenomen etter at en herværende fisker flyttet ut på landet her ute. Har man råd til å kjøpe bil til tre millioner har man saktens råd til å betale boten. Mens andre dødelige etterlever lover og regler etter beste evne utifra respekt for loven, kan de mer velstående av oss bedrive en prising av tiden sin da de synes å være hevet over loven i motsetning til oss. Vi ser det når de trenger å avlegge båtførerprøver, ved byggetillatelser eller i rushtrafikken.
En periode jobbet jeg på Stortinget. Det er parkeringsrestriksjoner rundt selve Stortingsbygningen. Dette dels av sikkerhetshensyn, dels av traffikkale hensyn. Hver morgen i januar sto der en lekker Maserati Spider parkert på baksiden midt i gaten. Et kunstverk med noe av det ypperste man kan frembringe av design og teknologi når bidragsyterne heter Maserati, Pininfarina, Ferrari og Alfa Romeo. Selv er det langt utenfor min rekkevidde å drømme om bil nummer tre i prisklassen over to millioner. Så det forklarer sikkert også hvorfor det aldri falt meg inn å parkere akkurat der, men tok toget til jobb mens jeg ventet lojalt på opprykk til fast plass i Stortingsgarasjen som jo primært er forbeholdt representantene og ikke oss kulier.
Dog sluttet det aldri å forundre meg at Maseratien fikk stå. Dag etter dag. Hadde jeg kommet skranglende med en ti år gammel Alfa hadde jeg nok måttet ty til Tore på Sporet for å lokalisere godbilen ved arbeidsdagens slutt. Med mindre jeg hadde blitt forstyrret når Spesialkommandoen nøytraliserte bombetrusselen. Ikke bare synes der å være en sammenheng mellom respekt for regler, og kjøpekraft. Der synes også å være en sammenheng mellom håndhevelse av regler og kjøpekraft hos overtrederen. Hva mere er, der synes å være en presumsjon om at terrorister ikke har god nok smak til å stjele en Maserati og bruke den som bombe mot nasjonalforsamlingen. Dette forutsetter jo at ikke politiet visste hvem overtrederen var, og så i gjennom fingrene med overtredelsen. Men det er vel ikke spesiellt sansynlig? Vi praktiserer jo likhet for loven her på berget, om enn at noen kanskje er litt likere enn andre?
Nu er ikke dette et nytt fenomen. Jeg ser det stadig her uti Bærum. Politiet besværer seg over at der en patruljebil traffikerer hjem overstadig berusede tenåringer, får de kjeft av foreldrene fordi de har kommet i uniformert bil. Der ungdommen forbryter seg stiller foreldre med advokat og er mer opptatt av å unngå at ungene får noe på rullebladet som kan medføre komplikasjoner når de skal bli børsmeglere eller advokater, enn at de rent faktisk har gjort noe galt.
Russen her ute utstyres med busser og innleide sjåfører og triller rundt i villastrøkene nattestid med disse mobile diskotekene i minst fem samfulle uker. Sjåførene har i tråd med arbeidsmiljøloven hørselsvern og parkerer ofte rett ved oppkjørselen min for å lufte slyngelen i godtfolks hager med fullt trykk på anlegget. Livet i Bærum er helt fortreffelig det. Ingenting er som å høre på dance på 130 decibel hver natt i april og mai for deretter å forville seg ut etter morgenavisen med en have full av ekskrementer og tomgods. Bussene er lett gjenkjennelige og gjengangere. De har sine faste oppstillingsplasser bare et par steinkast unna, da de færreste villaene her ute har plass til en buss i oppkjørselen i en gate hvor en tomt på 600 kvadrat starter på et par millioner.
Ringer man politiet kvier de seg, rett nok har de hjemmel for å stoppe dem og liketil inndra sjåførens førerkort. Men ærlig talt, man kan da ikke gjøre slikt. Man riskerer at foreldrene er partnere i opptil flere av forretningsadvokatfirmaene på Aker Brygge, og før man vet ordet av det stiller de med flere forsvarere enn i NOKAS-saken i hva som i mitt hjemlige Harstad ville ha vært en kurant ileggelse av forelegg.
Politijuristen er jo gjerne selv oppvokst i området og bare ute i fullmektigpraksis før veien til Aker Brygge og partnerskap i Bahr eller Thommesen, Krefting, Greve og Lund skal gås. Det at man dermed bedriver klassejustis får heller bare stå sin prøve. Det at folk i periferien får rulleblad for ting man ignorerer i Bærum skulle da bare mangle. Det er jo Bærum som før på resten av landet skal man tro ordfører Odd Reinsfelt, og det skal man vel. Høyrefolk pleier jo å ha innsikt i verdiskapning og næringskjeder. Det er jo derfor de fleste av dem lever av å selge tjenestene sine til fellesskapet der jeg kommer fra.
Gatene rundt her har alle fartsgrense 40 kilometer i timen. Dette da det er Bærums tettest befolkede område og skoleveier. På kveldstid brukes de av andre petrofile som tester ut bloddopede muskelbiler av typen Nissan Skyline, modifiserte Mitsubishi 3000 GT, BMW M3 og M5, Porsche og ulike andre verstingbiler. De har tydeligvis laget seg en løype hvor de kjører en runde på en 3-4 kilometer og klokker rundetidene. Det er samme bilene som har holdt på siste halvåret og det er organisert da de kan observeres stående på Statoil i Sandvika og klokke hverandre inn og ut når de holder på.
Ingenting er som å sitte på balkongen med et glass og se biler med 400 gamper eller mer prøve å sette fartsrekorder på sløyfa mens de foretar hasardiøse forbikjøringer på sinker som bare ligger en 30-40 over fartsgrensen på ynkelige 40. Ubetalelig er ansiktsutrykkene på folk som skvetter ut av fotgjengeroverganger når godgutta kommer med vrælende turbolyd og dobbeltklutchinger. Jeg trenger ikke dra til Rudskogen, jeg har det rett utenfor stuedøra og jeg er bare 18 minutter fra Karl Johan.
Naboen ringte politiet og klaget da han ikke var særlig begeistret for hva han kalte grassatkjøring. Han mente visst at det ikke lå til rette for gateløp her i strøket da han har unger som går i skole og ferdes tidvis gatelangs om kveldene på vei til eller fra aktiviteter. Ham om det. Uansett så observerte jeg politiet avholde fartskontroll her for noen uker siden. Heldigvis gjorde de dette midt på ettermiddagen når trafikktettheten er så høy at det skal et mirakel til for å oppnå fartsgrensen. Så det løste seg uansett til det beste. Ingen ble tatt. Politiet kan notere at der ikke er trafikkovertredelser å snakke om i området, og slapp å ta ut overtidsmidler ved å gjøre dette på kveldstid, og godgutta som har brukt en mill eller mer på hobbyen sin slapp å finne seg noe annet å gjøre men kan uforstyrret holde på med sitt. Det hadde jo vært for jævlig om en av dem skulle blitt tatt og de hadde blitt fordrevet til å gjøre slikt på lukket bane eller utenfor tettbygde strøk. Da måtte de jo kjørt et stykke før de kunne tatt den helt ut. Nu skal der sies at naboen er ikke helt fornøyd, gledesdreperen!
Sant å si vet jeg ikke helt hva jeg egentlig mener om alt dette. Rett nok er jeg petrofil, men jeg er som sagt også en litt enkel gutt fra landet. Vissheten om at jeg nok aldri vil få råd til alle disse verstingbilene gnager meg. Det gnager meg også at jeg risikerer straff for ting de som har mer penger enn meg slipper unna med. Det gnager meg mindre at jeg neppe hadde kjøpt dem om jeg skulle slumpet til å ha råd. Jeg er mer tilbøyelig til å skaffe meg en eller to halvgamle Alfaer til og gi dem et kjærlig hjem som de fremste uttrykk for ypperlig industridesign og teknologisk innovasjon som jeg synes de er.
Nu er jeg svak for en tidløs Britisk dame også da. Selv om Maserati Quatroporte er noe av det vakreste som er laget i segmentet sportslimousin som er tilgjengelig med sin 4.7 liters V10 som yter 430 hester er jeg muligens hakket svakere for Jaguars XJR med sin kompressorladete 4.2 liter og 394 hester. Jaguaren er da også en million billigere enn sin Italienske konkurent, og hadde jeg hatt 3 millioner frister det mer med en jaguar og et staselig hus i vakre Vesterålen enn en Maserati og en hybel i Bærum.
Britene er kanskje ikke like innovative som Italienerne, men de har litt mer fartstid på satt eleganse, og XJR er en ulv i fåreklær, eller i det minste i ulastelig antrekk. Kun kjennere skiller den fra ordinære XJ som kun yter puslete 237 hester og deromkring, men XJR flytter de godt over to tonnene fra null til hundre på rett i overkant av 5 sekunder med automatkasse.
Jeg så en slik i ettermiddag under min daglige spasertur ned til Slependenrenna. Det vil si, jeg hørte den først der den vrengte seg rundt svingen i 40 sonen øverst i Slependveien. Den har en høyst karakteristisk lyd på høyt turtall på grunn av sitt volum og sin kompressor. Følgelig påkalte den min oppmerkssomhet, og ikke helt unge Steinsvik fikk ståpels av avundssjuke og fryd der den halset helt ut på registeret ned Slependveien. Der er undertegnede selv yderst påpasselig med farten da Alfaen lett kan knuses selv under fartsgrensen, da enhver bil med stivt sportsunderstell opplever å bunne i fartsdemperen konstruert i Helvete nederst i bakken.
Designet på en Jaguar XJR? Utenomjordisk! Prisen på en Jaguar XJR? Uoppnåelig! Lyden av en Jaguar XJR på høyt turtall? Ubeskrivelig! Lyden av en Jaguar XJR knele i en fartsdump i over tre ganger fartsgrensen i en 40 sone? Ubetalelig!
torsdag 23. juli 2009
En besværlig mullah
I likhet med mange andre satte jeg av tre kvarter torsdags kveld til å se NBCs nye reality-dokumentar "Wanted" på TV2. Når sant skal sies synes jeg det var en usansynlig pinlig smørje, jeg krympet meg og slet som om jeg så århundrets kalkun. Hadde det ikke vært for at det utga seg for å være en dokumentar og Krekars avskyelige uttalelser henimot slutten ville jeg ha rangert det som å ha underholdningsverdi et sted mellom Kill Buljo og en gammel Delta Force film med Chuck Norris. For å gjøre mediekritikerne i NY-Times sine ord til mine "NBC News is letting reality-show aesthetics get in the way of journalism." http://www.nytimes.com/2009/07/20/arts/television/20wanted.html?_r=3&scp=1&sq=Mulla%20Krekar&st=cse
Mellom dramatiske lydeffeter og pinlige rigginger av ulovlig overvåknigsutstyr og overveielser om å kidnappe mullahen, var det satt av tid til noen få intervjuer av noen av våre mest fremtredende parlamentarikere, begge selvfølgelig fra det partiet som er mest avhengig av at mullahens tilstedeværelse på indre Oslo øst varer lengst mulig, og ihvertfall til over valget i september. Disse blir begge forelagt en skriftlig erklæring fra en funksjonær i den Kurdiske forvaltningen i nord-Irak og tar dette som et sannhetsbevis for at Krekar kan utleveres til Irak uten risiko for tortur og dødsstraff, hvilket er en forutsetning for utlevering skal vi ikke bryte våre folkerettslige forpliktelser etter eksempelvis den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
La gå at Siv Jensen og Carl I. Hagen ikke har fått med seg at en slik erklæring fra en byråkrat i Kirkuk ikke er mer verdt enn en slik erklæring fra en parkeringsvakt i Basra, de er jo i god tro da mannen også er fetter av Iraks president, og en rettsstat hvor slike slektskap gir erklæringer mer rettslig tyngde er jo definitivt betryggende må vite! Nu er normalen i diplomatiske kretser at sentrale myndigheter i et land samtaler med sentrale myndigheter i et annet land (les UD med UD, etc). Det absurde i at opposisjonelle parlamentarikere forhandler utleveringsavtaler med regionale funksjonærer med journalister som mellommenn er vel neppe en ny praksis partiet vil innføre etter en eventuell valgseier og må vel kanskje heller tilskrives at partiet ikke har erfaring fra annet enn å være i opposisjon.
Nu kan det være at FrP i sitt stille sinn innser at en slik utlevering ikke er så kurant som de hevder. Følgelig helgarderer de i andre sammenhenger hva Mullahen angår. I påvente av en utlevering innen 100 dager etter en regjeringsdannelse av partiet etter valget, skal de uansett sette mannen i "forvaring". Begrepsbruken er interressant og også noe avslørende. Forvaring er ikke et tilfeldig valgt uttrykk. Forvaring er en straffesanksjon etter straffelovens § 15. En sanksjon brukt i stedet for fengselsstraff. Dette vet partiet og gjentar dette til tross stadig. Hvorfor henger jeg meg opp i dette kan noen lure? Grunnen er så enkel at det man sier er at man vil bruke en strafferettslig sanksjon mot et enkeltindivid bare man vinner valget. Et enkeltindivid som er etterforsket av norsk politi og ikke funnet å ha begått noe straffbart forhold som gir hjemmel for pådømmelse i en norsk domstol. FrP vil med andre ord, som noe av det første de gjør når de får makten, fengsle en person i strid med norsk lov og flere hundre års rettstradisjon, noe de selv eksplisitt sier de vil verne om i sitt eget prinsipp-program.
FrP sier med andre ord at de vil straffe mennesker som ikke har gjort noe ulovlig fordi de ikke liker dem, gi blaffen i at man ikke har lovhjemler, Stortinget lager selv lover, og FrP signaliserer vilje til å sørge for at passende lover uansett blir laget, om enn med tilbakevirkende kraft og i strid med Grunnloven, for å få satt denne Krekaren i forvaring.
Nu er jeg blant de første til å ønske Krekar god tur hjem og ser frem til at han får sin tilmålte tid i retten i Kirkuk eller Bagdad. Jeg har ingen illusjoner hva mannen angår, men vi kan ikke omkalfatrere over 200 års liberal rettstradisjon og legalitetsprinsippet bare for å fremskynde den dagen slik FrP ivrer etter. Videre finner jeg det nesten litt søtt at nettopp FrP engasjerer seg så sterkt i nettopp denne enkeltsaken. Dette av flere grunner. FrP har ihvertfall siden valgkampen i 1987 messet om at de eneste de vil gi innpass i riket er kvoteflyktninger fra FN. Krekar kom hit i 1991 som, ja dere gjetter riktig, kvoteflyktning fra FN. Føy til FrPs formulering i sitt eget prinsipp-program om at "bare de som har et reellt behov for beskyttelse i henhold til Flyktningkonvensjonen får bli i Norge." Tillat meg et retorisk spørsmål; Er det tvilsomt at Krekar har et reellt beskyttelsesbehov? Sist jeg sjekket var det ikke så rent få som ønsket ham av dage på det ene eller andre viset.
Jeg innrømmer at jeg har stemt på dette partiet selv ved noen anledninger. Dog må jeg erkjenne at de signalene som kommer derfra den siste tiden skremmer meg. Hvor mye jeg enn ønsker å se de rød-grønne stemple ut i midten av september, er jeg i aller høyeste grad betenkt ved tanken på at de som står klar til å stemple inn vil innføre en lovgivningspraksis som til forveksling ligner de tilnærmet rettsløse tilstandene vi hadde i vårt ulykksalige landssvikoppgjør etter siste krig, med vilkårlige fengslinger og straffedommer med tilbakevirkende kraft diktert av politikere og verifisert av domsstolene.
Nu er det nok en stor sansynlighet for at så aldri vil skje selv om partiet skulle vinne valget. Da de formodningsvis bare fisker etter stemmer og håper velgerne ikke vet bedre. Men etter mitt skjønn gjør det ikke saken noe bedre, snarere tvert i mot...
Mellom dramatiske lydeffeter og pinlige rigginger av ulovlig overvåknigsutstyr og overveielser om å kidnappe mullahen, var det satt av tid til noen få intervjuer av noen av våre mest fremtredende parlamentarikere, begge selvfølgelig fra det partiet som er mest avhengig av at mullahens tilstedeværelse på indre Oslo øst varer lengst mulig, og ihvertfall til over valget i september. Disse blir begge forelagt en skriftlig erklæring fra en funksjonær i den Kurdiske forvaltningen i nord-Irak og tar dette som et sannhetsbevis for at Krekar kan utleveres til Irak uten risiko for tortur og dødsstraff, hvilket er en forutsetning for utlevering skal vi ikke bryte våre folkerettslige forpliktelser etter eksempelvis den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
La gå at Siv Jensen og Carl I. Hagen ikke har fått med seg at en slik erklæring fra en byråkrat i Kirkuk ikke er mer verdt enn en slik erklæring fra en parkeringsvakt i Basra, de er jo i god tro da mannen også er fetter av Iraks president, og en rettsstat hvor slike slektskap gir erklæringer mer rettslig tyngde er jo definitivt betryggende må vite! Nu er normalen i diplomatiske kretser at sentrale myndigheter i et land samtaler med sentrale myndigheter i et annet land (les UD med UD, etc). Det absurde i at opposisjonelle parlamentarikere forhandler utleveringsavtaler med regionale funksjonærer med journalister som mellommenn er vel neppe en ny praksis partiet vil innføre etter en eventuell valgseier og må vel kanskje heller tilskrives at partiet ikke har erfaring fra annet enn å være i opposisjon.
Nu kan det være at FrP i sitt stille sinn innser at en slik utlevering ikke er så kurant som de hevder. Følgelig helgarderer de i andre sammenhenger hva Mullahen angår. I påvente av en utlevering innen 100 dager etter en regjeringsdannelse av partiet etter valget, skal de uansett sette mannen i "forvaring". Begrepsbruken er interressant og også noe avslørende. Forvaring er ikke et tilfeldig valgt uttrykk. Forvaring er en straffesanksjon etter straffelovens § 15. En sanksjon brukt i stedet for fengselsstraff. Dette vet partiet og gjentar dette til tross stadig. Hvorfor henger jeg meg opp i dette kan noen lure? Grunnen er så enkel at det man sier er at man vil bruke en strafferettslig sanksjon mot et enkeltindivid bare man vinner valget. Et enkeltindivid som er etterforsket av norsk politi og ikke funnet å ha begått noe straffbart forhold som gir hjemmel for pådømmelse i en norsk domstol. FrP vil med andre ord, som noe av det første de gjør når de får makten, fengsle en person i strid med norsk lov og flere hundre års rettstradisjon, noe de selv eksplisitt sier de vil verne om i sitt eget prinsipp-program.
FrP sier med andre ord at de vil straffe mennesker som ikke har gjort noe ulovlig fordi de ikke liker dem, gi blaffen i at man ikke har lovhjemler, Stortinget lager selv lover, og FrP signaliserer vilje til å sørge for at passende lover uansett blir laget, om enn med tilbakevirkende kraft og i strid med Grunnloven, for å få satt denne Krekaren i forvaring.
Nu er jeg blant de første til å ønske Krekar god tur hjem og ser frem til at han får sin tilmålte tid i retten i Kirkuk eller Bagdad. Jeg har ingen illusjoner hva mannen angår, men vi kan ikke omkalfatrere over 200 års liberal rettstradisjon og legalitetsprinsippet bare for å fremskynde den dagen slik FrP ivrer etter. Videre finner jeg det nesten litt søtt at nettopp FrP engasjerer seg så sterkt i nettopp denne enkeltsaken. Dette av flere grunner. FrP har ihvertfall siden valgkampen i 1987 messet om at de eneste de vil gi innpass i riket er kvoteflyktninger fra FN. Krekar kom hit i 1991 som, ja dere gjetter riktig, kvoteflyktning fra FN. Føy til FrPs formulering i sitt eget prinsipp-program om at "bare de som har et reellt behov for beskyttelse i henhold til Flyktningkonvensjonen får bli i Norge." Tillat meg et retorisk spørsmål; Er det tvilsomt at Krekar har et reellt beskyttelsesbehov? Sist jeg sjekket var det ikke så rent få som ønsket ham av dage på det ene eller andre viset.
Jeg innrømmer at jeg har stemt på dette partiet selv ved noen anledninger. Dog må jeg erkjenne at de signalene som kommer derfra den siste tiden skremmer meg. Hvor mye jeg enn ønsker å se de rød-grønne stemple ut i midten av september, er jeg i aller høyeste grad betenkt ved tanken på at de som står klar til å stemple inn vil innføre en lovgivningspraksis som til forveksling ligner de tilnærmet rettsløse tilstandene vi hadde i vårt ulykksalige landssvikoppgjør etter siste krig, med vilkårlige fengslinger og straffedommer med tilbakevirkende kraft diktert av politikere og verifisert av domsstolene.
Nu er det nok en stor sansynlighet for at så aldri vil skje selv om partiet skulle vinne valget. Da de formodningsvis bare fisker etter stemmer og håper velgerne ikke vet bedre. Men etter mitt skjønn gjør det ikke saken noe bedre, snarere tvert i mot...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
